Bombesikker måte å få uvenner på – og hvordan unngå det

Ingen av oss liker å få uvenner vil jeg tro. De fleste vil jo aller helst bli likt av alle. En umulig oppgave. Men at man skal ha uvenner er jo heller ikke nødvendig. I det siste har jeg fått både en og to uvenner. Noe som har fått meg til å gå i tenkeboksen. Jeg som bare ønsker å være snill og grei, forlate verden bedre enn jeg da jeg kom; hvordan kunne jeg la dette skje? Hva er det som gjør at man får uvenner? De fleste av oss vil jo bare det beste? Som alle andre vil jeg ha venner, ikke uvenner. Bare ordet gjør meg mindre glad. Etter det ene og andre avisoppslaget (til og med Anne-Kat, som jeg digger, valgte å være min ”uvenn”) så fant jeg ut at dette måtte jeg studere. Jeg har snakket med andre som har vært så uheldige å fått seg uvenner, lest bøker om hvordan være en god venn og hvordan skape gode relasjoner. Min ”konklusjon” er at uvennskap ofte kommer av misforståelser og forskjellige tolkninger av den samme historien.

Jeg har rett og min historie er den sanne!

Den bombesikre måten å få uvenner på er å fortelle andre at de har feil, og at jeg har rett. Kort fortalt er det slik jeg fikk mine uvenner. Jovisst pakket jeg det inn, men det var hovedbudskapet. Ikke så smart av meg. Feiltastisk er vel et pent begrep for å drite på draget. For når man forteller andre at de har feil, vil man automatisk såre deres selvrespekt, intelligens og stolthet. I tillegg vil de selvfølgelig forsvare seg og fortelle sin historie. Og om de ikke da føler seg ”hørt” vil de ofte ikke lengre anse deg som en venn. De vil garantert ikke bli enig med deg, for når du har først såret andres følelser er det null sjanse for at de vil være åpne for din versjon av historien.

I rettferdighetens navn

Jeg har rettferdighet som en av mine sterkeste verdier. ”Alt” må være rettferdig, og jeg har gjemt meg bak den unnskyldningen litt for lenge. For når man ikke er i stand til å se andres versjoner på lik linje med sin egen, så er det vel ikke snakk om rettferdighet, men om egoisme? Det er en hårfin balansegang gitt.

 

Den letteste måten å unngå å få uvenner

er rett og slett å slutte å fortelle folk at de tar feil. (Er jo ca. 50% sjanse for at det er jeg som har feil, selv om man gjerne helst vil tro at en selv har rett). Om man er uenig med noen, er det aller beste å ikke si noe – men det er ikke bestandig en opsjon for meg. Jeg har tydelige og sterke meninger som jeg står for. Men trenger man alltid å dele de? Jeg tror det viktigste er å bruke litt diplomati. Dette er ikke mitt sterkeste felt så her har jeg en jobb å gjøre. Når man har fått seg en uvenn er det motivasjon nok til at diplomati kommer lengre opp på prioriteringslisten.

Vis respekt for andres meninger!

En selvfølge, men som mange av oss ikke setter ut i livet. Det gjelder ikke bare meningene, men også andres versjoner av historien. Vi blir ofte farget av ”vår versjon” og glemmer at det sitter en eller flere andre med samme informasjon og tolker historien helt annerledes. Vi får færre uvenner (og krangler hjemme) om vi viser respekt for andres tolkninger. Vi er jo mennesker, vi har forskjellige verdier og livserfaringer, som utvilsomt farger oss og ”historieskrivingen” vår. Det er viktig å minne seg selv på at kanskje er ikke vår historie den eneste fasiten?

Be om unnskyldning

Når man har feil, bare en bitteliten, så er det smart å be om unnskyldning. Vi alle gjør feil og en unnskyldning sårer ikke vår stolthet. Tvert i mot. Det gjør oss større. Så hvorfor er det så vanskelig å si ”Beklager, jeg tok feil”? Ikke vet jeg. Men at det er nødvendig for å bevare gode vennskap og relasjoner er jeg ikke i tvil om. Og det er bare øving som skal til. Start med å si unnskyld en eller to ganger om dagen, og plutselig er det ikke så vanskelig lengre. Vi som har barn gjør jo daglige feil, i alle fall vi som ikke gikk foreldreskolen, så her er det lett å finne øvingsmuligheter.

Følg “varsom regler”

På nettet er jeg svært så forsiktig og følger Tinteguris varsom regler:
1. Ville jeg selv ha likt å bli omtalt og snakket om på den måten?
2. Har jeg nok informasjon om saken til å være så skråsikker?
Dette er smart å implementere på alle mulige områder: e-mailer, til ungene, mannen, venner, kunder, partnere. Ja mot alle relasjoner vi har. Selv Norwegianmannen som forteller deg at flyet ditt er forsinket 48 timer…

”The only thing I know Is that I know nothing!”

Socrates sa visst det. Han er kjent som en smart mann så jeg går for den. Og jeg går for læringene jeg har delt her. Forhåpentligvis vil det begrense det til at noen folk ikke liker meg heretter, og det er helt ok. Men uvenner er jo helt, helt unødvendig å ha.